Une magnifique, profonde et touchante lettre d'amour. ( )

Bjarni, a sheep farmer in Iceland, writes a long love letter to a woman he had an affair with during the era of World War II. That could sum up this book in one sentence, but this book is much, much more than that.

We learn of a man who loved the country and loved his animals and loved a woman. He loved a woman that was not his and a land that was very much his own. He made decisions that seemed to him to be practical and right yet he was always unsure if he were true to himself or not. Should a man be with his love in a soulless, empty landscape or should he remain free in the wilderness that is a part of him yet be unloved? As he narrates the tale of his life to his love we learn quite a bit about Bjarni and about the old ways of sheep-herding and how people lived in a harsh world where they only had each other and their animals and nothing outside themselves and their farms to sustain them - no cell phones, no computers, no fancy technology that would throw a wedge between them although there were plenty of conventions to divide people - forbidden lust being one of them.

This was a short, interesting read about a culture foreign to me (however people are people everywhere - there is still a kinship there). There were beautiful, thoughtful ideas expressed in this book, although I'll issue a word of warning for others - there is some graphic language with regard to the sex scenes - some of it is a bit jarring in a rather passive (yet passionate) tale. ( )

Today was a day I am happy I chose rural living. A harsh occurance in our family's life would have been hellish in my beloved urban centre. And the poetic rendering of the choice made by our protagonist, not to follow his beloved to Reckivik [sp?] is the core of this deeply emotional "letter". Life goes on & you live in both the joys & despairs of choices you've made and those you didn't.
Best bit: his rural Book Club's down to earth analyses of various philosophers & those that follow them. So real, so funny. Strip away the nonsense & live a deep, simple life within the natural world. ( )

Forbudt kjærlighet i brytningstider

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ...

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5)

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ...

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast.

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet.

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser?

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk!

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen.

Utgitt på islandsk: 2010
Originaltittel: Svar við bréfi Helgu
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Pelikanen
Oversatt fra islandsk: Johannes Gjerdåker
Antall sider: 111
ISBN:978-82-93237-01-3 ( )

Le très joli livre que voilà! Bergsveinn Birgisson a écrit une lettre-confession, un chant d'amour vibrant au cœur de la sauvage nature islandaise. Au crépuscule de sa vie, Bjarni, éleveur de moutons qui vient de perdre son épouse, écrit une longue lettre à la femme qu'il a aimée passionnément tout au long de sa vie. L'âpreté de son activité d'éleveur, le contact très charnel avec les animaux se mêlent à l'amour et au désir violent ressenti pour cette femme qu'il a pourtant choisi de ne pas suivre lorsqu'elle l'avait prié de le faire. Un texte très sensuel, poétique aux mots abrupts trempés dans la neige, le grésil, le gel, le vent et le soleil timide de l'Islande.

Quelques extraits qui vont donneront peut-être envie de lire ce livre :
À son ouverture :
"Certains meurent de causes extérieures. D'autres meurent parce que la mort depuis longtemps soudée à leurs veines travaillent en eux, de l'intérieur. Tous meurent. Chacun a sa façon. Certains tombent par terre au milieu d'une phrase. D'autres s'en vont paisiblement dans un songe. Est-ce que le rêve s'éteint alors, comme l'écran à la fin du film? Ou est-ce que le rêve changé simplement d'aspect, acquérant une autre clarté et des couleurs nouvelles? Et celui qui rêve, s'en aperçoit-il tant soit peu?
Ma chère Unnar est morte. Elle est morte en rêvant, une nuit où il n'y avait personne. Bénie soit sa mémoire. [...] Ah, je suis devenu un vieillard impossible qui prend plaisir à raviver de vieilles plaies. Mais on a tous une porte de sortie. Et nous aspirons tous à lâcher notre moi intérieur au grand air. Mon issue de secours à moi, c'est la vieille porte de la bergerie de feu mon père, celle que le soleil traverse par les fentes, en longs et fins rayons entre ses planches disjointes. Si la vie est quelque part, ce doit être dans les fentes."

"Je me suis engouffré dans la bergerie pour m'effondrer sur une botte de foin, à l'endroit où nous avions joui l'un de l'autre si peu de temps auparavant, à ce qu'il me semblait, là même où j'avais regardé tes seins onduler contre la mangeoire comme des cygnes sur la vague.
J'avais beau essayer de m'endurcir, les pleurs sourdaient comme du sang à travers un pansement."

"Vous êtes toutes les deux la seule religion que j'ai jamais eue. Quand cela allait mal dans ma vie, je m'y prenais autrement que d'aller me frotter à Dieu et au Christ. Il y a assurément une foule de gens qui crèvent de faim et manquent de tout. Moi, j'ai toujours eu assez pour les miens et moi-même, et mes décisions, je les ai toutes assumées sans déranger ces messieurs dans leur boulot. J'ai compris aussi que ce Dieu qui est aux cieux doit être en partie fabriqué par l'homme. Je crois bien qu'il existe, mais il ne doit guère être du genre à se laisser pousser la barbe. Il m'a semblé qu'il se manifestait plutôt dans les couleurs d'automne ou dans l'arôme d'un bout de bout d'épave fraîchement fendu, qui se scinde joliment en deux piquets de clôture destinés à vous survivre." ( )