Biyi Bandele (1967–2022)

The way Bandele writes had me spell bound from the first page. I'm a sucker for details and nice descriptions and it was just great. It was also interesting to read about war through the eyes of a naive but courageous fourteen year old boy. It just confirmed that war is a terrible thing but I also enjoyed the small glimpses of brotherhood throughout the story. No matter how many times they bickered, there was a genuine affection between them all - even if it was merely because they were all stuck in the same Hell.

It was however slightly hard to tell the other characters apart at times as whilst they had their own personalities, they were all described rather briefly and only a few really stood out.… (mais)

"En halvgul sol" på film!

Chimamanda Ngozi Adichie er en av mine yndlingsforfattere fra Afrika. Hun er fra Nigeria, nærmere bestemt byen Nsukka, og det er også fra denne byen mange av hennes romaner har sitt utspring. "Half of a yellow sun" - eller "En halvgul sol" som romanen heter på norsk - er intet unntak. Adichie har utgitt fem bøker, og jeg har omtalt fire av dem her på bloggen: "En halvgul sol" (2006), "Dyprød hibiskus" (2003), "Americanah" (2013) og "Kvelningsfornemmelser" (2009).

I 2003 ble "Half of a yellow sun" filmatisert. Rammen for historien er Biafra-krigen, som pågikk på slutten av 1960-tallet. Det var gnisninger mellom den muslimske delen av befolkningen og den kristne (igboene). Biafra-krigen startet ved at igboene ønsket å løsrive seg fra resten av Nigeria, og dette førte landet ut i en borgerkrig. Biafra-republikken ble svært kortvarig (1967-1970). I mange år har denne borgerkrigen nærmest vært et tabuemne i Nigeria. Tittelen på filmen henspeiler til flagget for Biafra.

Tvillingsøstrene Olanna og Kainene har fått seg utdannelse i England, og har nettopp kommet tilbake til Nigeria. De er svært ulike av natur, og dette preger deres valg i livet. Mens Olanna velger å leve sammen med kjæresten og litteraturprofessoren Odenigbo uten å være gift, velger Kainene et liv som forretningskvinne og innleder et forhold med forfatteren Richard, som er engelsk. Kjærligheten betyr mye for dem. De lever begge et svært privilegert liv i Nigerias overklasse. Borgerkrigen gjør imidlertid slutt på dette, og vi følger de to parene og deres familier gjennom de årene som borgerkrigen varer.

Krig handler om store omkalfatringer i samfunnet og om å måtte forlate alt man eier og har for å redde sitt liv. Tidligere samfunnsstrukturer opphører, og tilfeldighetenes spill starter. Hvem dør og hvem overlever? De som ble igjen i husene sine og nektet å forlate dem, dør i alle fall. Mens de som er smarte nok til å komme seg bort i tide, har større sjanser.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er virkelig av ypperste klasse! Lenge ble jeg sittende og fundere på hvor jeg hadde skuespilleren som spiller Odenigbo fra, inntil jeg fant ut av det. Chiwetel Ejiofor spiller nemlig hovedrollen i "12 Years a Slave", en rolle jeg fremdeles mener at det var han som skulle ha fått Oscar for. Rollen som Odeigbo spilte han samme år som slavefilmen ble spilt inn.

Oppbyggingen av filmen er også god, og her kommer virkelig det fargerike Afrika - på godt og vondt - frem. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at samtlige motstandere av opprettelsen av Biafra (dvs. muslimene) fremstilles svært onde. Igboene fremstilles derimot mer nyanserte, og her blir vi vitne både til splid mellom søstrene, utroskap og slemme svigermødre. En annen ting jeg lurte på underveis var hvor mange lekre kjoler det er mulig å trekke frem fra en koffert som inneholder alt du eier og har mens du er på flukt. Oleana dukker nemlig opp i den ene lekre kreasjonen etter den andre.

Noe av det som gjorde et formidabelt inntrykk på meg mens jeg leste boka var at Olanna og Odenigbo endte i en flyktningeleir til slutt, ribbet for alt de eide og hadde. Biafra-krigen endte som kjent i en enorm humanitær katastrofe. Det at krigen fikk et menneskelig ansikt, betydde mye for min opplevelse av romanen. Denne delen av boka er ikke med i filmen, og det skuffet meg selvsagt veldig. Kjærligheten sto sentralt også i romanen, men jeg opplever at den er trukket enda mer frem i filmen - på bekostning av krigen.

Helhetsvurderingen av denne filmen er at den er vel verdt å få med seg! Bare det forhold at den faktisk ikke er produsert i Hollywood, har en betydning, slik jeg ser det. Filmen har gått på norske kinoer også (ifølge Filmweb - jeg fikk aldri dette med meg), og det sier kanskje litt om aktualiteten.

Innspilt: 2013
Nasjonalitet: Nigeria/Storbritannia
Sjanger: Drama/romantikk
Skuespillere: Chiwetel Ejiofor (Odenigbo), Thandie Newton (Olanna), Anika Noni Rose (Kainene), Joseph Mawle (Richard), John Boyega (Ugwu) m.fl.
Spilletid: 111 min.… (mais)

Deep in the jungles of Burma, during World War II a select group of soldiers called Chindits, plied their method of warfare against the invader. Several of these troops were made up of African soldiers, mostly from the country of Nigeria. Their average age was somewhere between sixteen and nineteen, although some were a lot younger. In fact, the main character of Burma Boy was barely fourteen, a fully fledged member of the Thunder Brigade whose basic orders were to exist behind enemy lines and create havoc.

Author Biyi Bandele based his book partly on the stories passed onto him by his father who served in Burma during WW II. Patrolling jungle trails, setting ambushes, and living in defended strongholds, these Chindits fought the Japanese in hand-to-hand combat, killing and being killed. It was a very personal war for them and they relished their chance to fight for King Joji {King George).

I believe the author caught the elements of warfare accurately. The story veers between the downtimes when the soldiers joke, laugh and sometimes argue with each other while they catch up on sleep and eating. Then the action begins and the characters are tossed into tense, terror filled situations against a ruthless enemy who never surrenders. Added to this is the setting of hot, humid Burma where it’s torrential rains and/or burning sun creates additional stress and exhaustion. A fascinating look at a small corner of World War II that I had previously known nothing about. And although at times I found the author’s style a little aimless, overall he managed the contrast between the light-hearted banter of boys to the grim life and death situations they had to face admirably. I did, however, have a slight problem with the abrupt ending, feeling that so much more could have been told of this soldier’s story.… (mais)